Sløsing av talent
Dette hadde vært en gyllen anledning til å heve tegneserien opp til sin velfortjente status som Kultur. Ryktene går, i alle fall blant de som er førti pluss, om at tegneserien har et “undergrunns-stempel”. At dette er ufortjent. At tegneseriene, alle tegneserier, eller de ambisiøse, de som kaller seg “grafiske romaner” er kultur så godt som noe annet, at de er like viktig for folkets mentale helse som bøkene til Dag Solstad eller lårene til John Carew.
Sannheten er noe annet. Og den er todelt.
For det første: Tegneserier har ikke noe “undergrunns-stempel” lenger mer enn noe annet. Hadde det vært så vel. Ingenting holder serieskaperne tilbake – bortsett fra oss selv, noe som er et gjennomgående menneskelig trekk. Distribusjonsordningene kunne vært bedre, så klart. Det lønner seg ikke å gi ut ett album i kioskdistribusjon, har vi for eksempel lært. Men det er utrolig gøy, har vi også lært. Striper og små historier er generelt lønnsommere enn å lage store, episke mesterverker med en personlig, dirrende nerve. Har vi lært. Og vi lager likevel gedigne, uhåndterlige serier som vi håper skal oppfattes som mesterverker.
Det er knallhardt å overleve som serieskaper. Du skal helst både være illustratør, forfatter, kalligraf og filmregissør for å få klemt maksimalt ut av seriene dine. Ingen sa det var lett. En berømt serieskapers “how to be a comics artist in five steps”-liste besto av fire steg som sa “Ikke gjør det. Helt seriøst, ikke gjør det” og et femte steg som sa “Vel, hvis du ABSOLUTT MÅ ...”
Men muligheten til å få gitt ut akkurat DIN visjon, DIN idé, og få den vurdert, lest, skamrost eller æreskjelt av i alle fall hundrevis av mennesker, har kanskje aldri vært så tilstede. Avisene har innsett at tegneserier er godt stoff, hvis serien ser stygg ut ser kanskje serieskaperen morsom ut, og hvis serieskaperen ser kjedelig ut kan det hende en tegneserierute pynter opp. I motsetning til forfatterne og lyrikerne, som aldri har noe visuelt å bidra med annet enn sitt eget ansikt, er serietegnerne en avisteknisk vinn/vinn-kombinasjon. Og viktigere: Både Schibsted, Egmont og Gyldendal gir i dag ut kvalitets-tegneserieromaner. No Comprendo og Jippi Forlag har med solid stayerevne og satsing på kvalitet, kombinert med påfølgende prisdryss, vist seg som maktfaktorer i et voksende marked.
For det andre: Akkurat som norske romaner og norsk samtidskunst og norsk hiphop, og som romaner, kunst og hiphop over hele kloden, er norske tegneserier strengt tatt ikke SÅ bra. For tegneseriene som for alt annet gjelder 95%-regelen: Minimum 95% er skrot.
Entusiasmen vår kommer fra all gleden vi finner i skrotet. På ett eller annet punkt i livet har alle vi i komitéen oppdaget at tegneserier i seg selv er fint. Nesten uavhengig av hva som er inne i rutene, er det at ting puttes i ruter etter hverandre med snakkebobler oppå en EGEN kilde til glede. Ren, pervers, uforklarlig begeistring for MEDIET.
Når så noen tar dette MEDIET som vi elsker så inderlig høyt og tilfører det noe nytt, friskt eller bare noe ærlig, det holder ofte med ærlig, er det ikke annet å gjøre for oss enn å prøve å dele det med verden.
Og det er alt OCX handler om.
I et avgrenset tidsrom får du mulighet til å se ting, mennesker, tegneserier du ikke ville fått oppdage ellers. Se her! Ta en titt! Les DETTE!
