Velkommen til OCX 08!

Hva skal man med et mesterverk?

Det finnes mennesker der ute som er opptatte av mesterverk. Mennesker som vil lese de beste bøkene, se de beste filmene, kjøpe de beste fotobøkene og eie de beste DVD-utgavene av de beste tv-seriene. ’Best’ er i denne sammenhengen synonymt med ’prisbelønnet’, ’kanonisert’ og til en viss grad også ’bestselgende’. Disse menneskene leser som regel ikke så mye tegneserier. De mistenker at de ikke er bra nok; at de heller burde lese en roman eller se en HBO-serie.
Årsakene til et slikt kultursyn er mange. Først og fremst beror det på at man anser seg selv for å være ute av stand til å skille mellom det gode og det slette, men det har også å gjøre med at man er mer opptatt av kulturobjektenes sosiale funksjon enn selve kulturopplevelsen. Denne tankegangen er høyst forståelig og gjennomsyrer mye av den norske kulturelle offentligheten, men den er ikke spesielt heldig. Den lutrende effekten av kun å unne seg det beste er uansett minimal for den som ikke selv besitter evnen til å skille mellom skitt og Chanel.

Selv med de siste årenes forsøk på å etablere en tegneseriekanon, krever tegneserielesning en større grad av egenrådighet hva kvalitetsbedømmelse angår enn det meste annen tilegnelse av populærkultur. Det er en jungel der ute, og evnen til å finne gullklumpene oppnås kun ved å lese mye og forholdsvis fordomsfritt. Og det er denne evnen Oslo Comics Expo vil kultivere – evnen til å sette pris på Kevin Huizenga, Mike Mignola, Mette Hellenes, Jamie Hernandez, Alejandro Jodorowsky, Max Andersson, Harvey Pekar, Paul Pope, Helge Reumann og Mat Brinkman uten å måtte få det geniforklart av eksterne kilder.

I en verden hvor hver eneste cinematekskortinnehaver lovpriser Owen Wilson med den største selvfølgelighet og hver eneste 23-åring med spalteplass og populærkulturelle ambisjoner utroper Judd Apatows Freaks and Geeks til et moderne mesterverk er skillet mellom kanon og ikke-kanon uansett i ferd med å kollapse. Hvilket har ført til at man de senere årene har sett en stadig striere strøm av respektable kulturskribenter sette sin prestisje i å oppvurdere tegneseriens status ved å hevde at tegneseriebøker er like mye verdt som ”ekte bøker” eller at ”tegneserier også er litteratur”. Mye av drivkraften bak dette arbeidet ligger i å kvitte seg med sin egen nagende tvil om hvorvidt tegneserielesning er en forsvarlig fritidsbeskjeftigelse. Ved å overbevise andre om at tegneserier er ”like bra” som film, billedkunst og litteratur kan man kanskje også overbevise seg selv.

På den andre siden av avgrunnen finner vi fraksjonen som utelukkende ser tegneserier som nostalgiobjekt og lett underholdning – bedøvende virkelighetsflukt som slår ihjel tiden mens man venter på å få dø. Dem om det. Dem og forhåpningsvis ikke så mange andre.

Oslo Comics Expo er ikke noen fordummingskongress der man kommer for å tette hullene i Donald-samlingen sin, men Oslo Comics Expo har heller ikke til hensikt å skulle overbevise noen om at Alan Moore er en like stor psykolog som Dostojevski eller at Jason er like tidløs som Charlie Chaplin. Oslo Comics Expo har ingen ambisjoner om å representere den vestlige kulturhistories beste åndsverk eller å en gang for alle løfte tegneserien inn finkulturens godt befestede sfære.
Oslo Comics Expo føler seg relativt bekvemme med å la tegneserier være tegneserier og å la andre ta seg av oppvurdering, finkulturstatus og nostalgi. Målet med Oslo Comics Expo er å feire, fremheve og forsvare tegneseriemediets egenart; å løfte frem de unike kulturopplevelsene som bare tegneseriemediet kan tilby – uansett hvor grovkornede og uforfinede de måtte være, og uavhengig av hvorvidt kvalitetene de har å tilby er analoge med de vi finner i litteratur, billedkunst og film.