Martin Kellerman

Historien om Rockys fødsel er den svenske tegneseriebransjens mest oppløftende historie. I 1998 hadde Martin Kellerman mistet jobben som tegner for Aktuell Rapport, blitt dumpet av kjæresten og kastet ut av leiligheten sin. Alt som kunne gå galt hadde tilsynelatende gått galt, og Rocky startet sitt liv som en skisse av en hund hengende etter halsen i et tau tegnet på baksiden av en togbillett. Skissen ble en tegneseriestripe, som ble til en kalender, som ble til en serie samlebøker, som ble til et teaterstykke, som ble et månedsblad. Siden skulle omtrent den samme utviklingen gjentas i Norge, og serien har også kommet ut i Danmark, Finland, Spania, Sveits, Tyskland, Italia, Frankrike, USA, Slovenia og Island. Rocky er et av de beste eksemplene på at tegneserier redder liv.

Rocky innehar en helt spesiell plass innen skandinaviske tegneserier ettersom den har bred nok appell til å kunne omfavnes av det brede, avislesende publikum og selge månedsblader og samlebøker i bøtter og spann – samtidig som den tilfredsstiller det gretne keeping-it-real segmentets krav til kvalitet og integritet. Ved første øyekast er Rocky en helt vanlig stripeserie. Set up, set up, (set up) joke. Hverdagsbetraktninger lagt i munnen på et knippe urbane 20- og 30-somethings, sardoniske replikker avlevert med utstudert timing og øyelokk trukket halvveis ned over kulerunde øyne. Det er umiddelbart, lettfattelig og som regel ganske morsomt.

Det som imidlertid skiller Rocky fra de fleste andre stripeserier, er den store rollen som den overbyggende fortellingen spiller. Kellerman har aldri lagt skjul på at han baserer serien på sitt eget liv, og de tette båndene til virkelige hendelser – både personlige og offentlige, – og leserens visshet om denne koblingen, gjør seriens univers større, mer kompleks og mer nyanserik enn hva vi finner i andre samtidige stripeserier. Karakterer kan være borte fra serien i måneder i strekk, men likevel være en del av historien. De indeksikalske båndene gir handlingen et organisk preg, men kontinuiteten blir aldri så rigid at tilfeldige lesere ikke skjønner poenget. Jo lenger serien løper, jo rikere blir Rockys univers, og det mer vil trofaste lesere kunne hente ut av hver enkelt stripe. Enhver standhaftig serieskaper vil i løpet av sin karriere bli beskyldt for å gjenta seg selv. Når det gjelder tegnere av Kellermans kaliber er slike beskyldninger å regne som komplimenter – en av Rockys sterkeste sider er nettopp den voluminøse og konsekvente produksjonen. Talent og håndverk er ingenting uten møysommelighet og utholdenhet, og selve nøkkelen til Rockys kompleksitet ligger i den stendige terpingen på et forholdsvis begrenset antall tema.

Denne kompleksiteten gjør også at Kellerman kan tillate seg å behandle alvorlige temaer – som da lillebror Daniel blir innlagt på psykiatrisk sykehus – uten at det sklir ut i sjablongmessig føleri.

Kellerman forholder seg forholdsvis fritt til stripeformatets konvensjoner. I og med at Rocky er en tegneserie om en tegneserietegner er metaaspektet uungåelig. Kellerman ikke bare konstruerer vitser, han kommenterer også selve vitsefortellingen – vitser som slår feil, vitser som er stjålet fra andre steder og, ikke minst, tomheten etter den perfekte onelineren. Dette er ikke så mye en ”lek med sjangeren” som en naturlig og sårt tiltrengt utvikling av en sjanger som altfor lenge har blitt hengende fast i forstenede formler skal forbli usagt. Til forskjell fra de fleste stripeserier beveger Rocky seg også temmelig ubesværet mellom stripeformatet, ensideren og de lengre historiene. Kanskje har det å gjøre med at Kellermans fremste inspirasjonskilder ikke er stripeserier, men alternative hefteserier som Peter Bagges Hate. Kellerman er dessuten en stor og uttalt fan av arbeidet til OCX-hovedgjest og norsk nasjonalskatt Christopher Nielsen, hvilket tidvis kan anes i Rockys bitternevrotiske utbrudd.

Det er ikke til å stikke under en stol at Rocky har visse åpenbare fellestrekk med Charlie Christensens Arne And og Robert Crumbs Fritz the Cat. Men dette er på overflaten; i motsetning til Arne And og Fritz the Cat er ikke Rocky først og fremst fundert på å bryte med funny animal-sjangerens konvensjoner. Kellerman tøyer ikke grensene for stripeformatet av prinsipp. Skildringene av fyll og sex er ikke så mye subversive spark til en innbilt fiende som en naturlig del av fortellingen. Sett under ett har Rocky mye (mer) til felles med Seinfeld og Harvey Pekars American Splendor hva gjelder bruken av dagliglivets viderverdigheter – det være seg både de ekstremtrivielle og de mer spektakulære – som basis for handling eller mangel på derav.

I tillegg til selve tegneserien har Kellerman flere andre prosjekter foran og bak seg. Foruten å skrive og instruere teaterversjonen av Rocky har han også illustrert og figurert i Jonas Indes roman Too fast for love, laget plateomslag, og våren 2007 figurerte han også i Non-Fiction, en slags dokumentarversjon av Rocky hvor seerne kunne følge Kellerman og hans venner i deres daglige gjøremål, som ble sendt som en del av SVT-programmet Det känns som fredag. Trofaste lesere kjenner Kellermans frustrerte beskrivelser av havarerte film- og fjernsynsprosjekter, men nå, ti år etter at Rocky debuterte som stripeserie ser det ut som bitene er iferd med å falle på plass. Den 3D-animerte Rocky TV-serien skal etter planen være klar til høsten. Kellerman er i skuddet som aldri før; selv bloggen hans finnes utgitt i bokform.

Men først og fremst er Rocky en stripeserie. En av de aller beste skandinaviske sådanne. Rocky er kanskje det beste eksempelet på at stripeserier både kan være morsomme, lettfattelige og komplekse på én gang.

Skrevet av Aksel Kielland