Oslo i tegneserier

Vindusruter

Bebyggelse og arkitektur har vært sentrale elementer i tegneseriekunsten helt siden mediet oppstod sin nåværende form i USA på tampen av 1800-tallet. Richard F. Outcalts The Yellow Kid (1895-1898) regnes av mange som den første moderne tegneserien, og gjorde utstrakt bruk av New Yorks urbane landskap som visuelt og fortellende element. Siden den gang har byer verden over blitt skildret i tegneserieruter, og tegneseriemediet har gitt opphav til en rekke av historiens mest kjente og særegne fiktive metropoler. Donald Duck har Andeby, Batman har Gotham, Judge Dredd har overbefolkningsmarerittet Mega-City One, Frank Millers film noir-arketyper har Sin City, og Francois Schuiten og Benoit Peeters har brukt tre tiår på å konstruere sine hemmelighetsfulle byer.

Vel så viktig er imidlertid tegneserieskaperne hvis skildringer av eksisterende byer har blitt en del av disse byenes identitet, som Harvey Pekars Cleveland, Jacques Tardis Paris og Katsuhiro Otomos (Neo) Tokyo. I disse arbeidene er de avbildede byene mer enn bare kulisser og panoramaer, de er også – for å bruke klisjeen over alle klisjeer – karakterer i seg selv. Slike byportretter fascinerer fordi de representerer et møte mellom vår verden og en tegnet virkelighet: Avbildningen av eksisterende bygningsmasse tilfører tegneseriene et økt nivå av realisme samtidig som det å se bygninger man kjenner fra tegneserier – som New Yorks Flat Iron Building, udødeliggjort i talløse Marvel-tegneserier – kan gi opphav til en følelse av at fiksjonen manifesterer seg i virkeligheten.

Den første gangen jeg hadde en slik opplevelse med en norsk by, var da jeg fant Niels Søndergaard og Teddy Kristiansens Supermann i Norge (1990) i en bruktbutikk i Fredrikstad en gang på midten av 90-tallet. I dag husker jeg lite av serien, men selv om det ikke er Kristiansens fremste arbeid, gjorde det inntrykk å se verdens mest berømte superhelt i fri utfoldelse i Vigelandsparken, og albumet fikk meg til å se skulpturparken i et nytt lys.

Oslo i tegneserier handler nettopp om perspektiver. Kuratorene Kristoffer Kjølberg og Kristian Krohg-Sørensen har samlet inn arbeider fra 25 tegnere som har skildret Oslo i serieform, og selv om de har begrenset seg til nålevende serieskapere favner utstillingen et imponerende spekter av epoker og innfallsvinkler. Her finnes tegneserier fra 90-tallets Oslo laget på 90-tallet, og skildringer av Kristiania laget dette århundret. Noen av tegningene i utstillingen er basert på skisser gjort utenfor de avbildede bygningene, andre bygger på møysommelig research i bøker og arkiver, mens enkelte er skjematiske representasjoner av landemerker som er så kjente og hyppig avbildet at de kan gjengis uten å engang kaste et blikk på det faktiske bygget.

I tegneserier er tegninger mer enn rene avbildninger. De skal både studeres som bilder og leses som deler av et språk, og følgelig fyller mange av Oslo-tegningene i denne utstillingen flere funksjoner på én gang. De er både portretter, symboler, visuelle koder, stemningsskapende dekorative elementer og i enkelte tilfeller – faktisk – en karakter i seg selv.
Disse overlappende lagene av betydning gjør dette til en unik lokalhistorisk utstilling. For det første skiller tegning seg fra fotografi i den forstand at avbildningen av virkeligheten alltid går via en subjektiv fortolkning. For det andre skiller tegneserieruter seg fra frittstående tegninger i det at de har bevegelse og narrativt momentum. For det tredje er det få av de utstilte arbeidene som egentlig handler om Oslo som sådan; det er først når vi zoomer inn – forbi hovedpersonene og snakkeboblene – at byen kommer i fokus.

Det Oslo som trer frem fra disse rutene og sidene er en mosaikk av sprikende inntrykk og uttrykk, av tidsepoker og miljøer, bydeler og landemerker, arbeidsmetoder og sjangre, historiske detaljer og personlige signaturer. Det er en fragmentarisk by som det er vanskelig å få grep om, men det er nettopp denne mangelen på et sammenhengende, entydig bilde som gjør utstillingen til et fascinerende portrett av hovedstaden. En by er mer enn bygninger, gater og bygrenser, den er også summen av sine innbyggere, og hvis det er én ting som kommer tydelig frem i dette mylderet av ulike tegnestiler, perspektiver og prosjekter er det at Oslo er forskjellige ting for forskjellige mennesker.

Nordmenn er glade i sin lokalhistorie, og Oslo i tegneserier har derfor et bredere nedslagsfelt enn mange andre tegneserieutstillinger. Ved siden av å by på interessante skildringer av livet i Oslo, håper vi den kan bidra til å åpne bypatriotenes øyne for tegneserier som kunstform og for de mange dyktige tegneserieskaperne som deltar på utstillingen. For tegneserientusiaster er dette en sjanse til å se originalarbeider av 25 tegnere som ikke nødvendigvis har så mye til felles utover det faktum at de har laget tegneserier fra-, om- og i Oslo, men som ikke desto mindre utgjør et interessant tverrsnitt av de tre mest vitale tiårene i den norske tegneseriehistorien.

Oslo i tegneserier er Oslo Comics Expos største og mest omfattende utstilling til nå, og vi håper og tror at dette blir det første av mange ambisiøse prosjekter som lar publikum komme tettere på det fysiske håndverket og den kreative prosessen som utspiller seg på tegnebordet. Forhåpentligvis vil man forlate utstillingen med en dypere forståelse av hva Oslo har betydd for norske tegneserier – og hva norske tegneserier betyr for Oslo.

● Aksel Kielland, programsjef